Kirkes vev

Da Kirke fikk spørsmålet om hun ville møte en mann eller en bjørn, svarte hun med å gjøre mennene om til svin..

Denne sommeren har vi vært på pilgrimsferd til Circes italienske bosted (Kirke med K på norsk og gresk, Circe med C i romersk kontekst). Egentlig var vi på badeferie i Terracina, litt sør for Roma. Men ingen ferie uten å lete opp arkeologiske spor, og denne gangen kom vi til den lille byen Circeii ved foten av Circe-fjellet. For å være sannferdig, så var turen vår dit mer preget av fjelltur enn av arkeologitur, selv om vi kom over noen utrolig episke, tørrmurte bronsealdermurer langt oppe i fjellsiden. Nå tenker du sikkert at Circe er jo en gresk historie, Odyssevs traff henne på øya Aiaia, som lå badet av solen i Egeerhavet. Men romersk religion og mytos var jo i praksis fanfiction over det greske, så det faller seg helt naturlig at de plasserte øya til Circe i sitt eget nærområde.

 

Uansett, Monte Circeo er en mektig fjellformasjon som rager over det flate, sumpete omlandet, det er tydelig at dette en gang har vært en øy. I romertid fantes det en Circe-kult i Circeii, det kommer fram i Ciceros diskusjon om hvorvidt Circe bør regnes som gudinne. For Circe var nemlig datter av solguden selv, og ikke bare en vanlig trollkvinne, slik hun ofte forenkles til. Kultstedet til Circe er ikke funnet, men det finnes en grotte tilskrevet henne. Fjellet i området har mange naturlige grotter (det er også funnet neanderthaler-skjelett i en av dem!). Circe-grotten er utilgjengelig annet enn fra havet (det er funnet terrakotta-vaser der, men på romersk område er jo det like vanlig som å finne sneiper og ølbokser etter en norsk fest, så det beviser ikke kult-tilknytningen). Vi dro ikke på grottesafari, tanken på turistbåt med toåring stresset dessverre meg for mye.

Varmen var nesten helt uutholdelig i juli i Italia, så vi kjøre til parkeringsplassen på fjelltoppen, og gikk ut i fjellskogen derfra. Tross varmen hadde vi hadde en nydelig gåtur i varm, tørr skog, omgitt av krokete svarteik, og noe jeg var nesten helt sikker på var viltvoksende laurbærtrær. For meg var dette en fin og rørende opplevelse, siden jeg har en spesiell fascinasjon for Kirkes historie.

 

Som fersk masterstudent i 2008 presenterte jeg prosjektet mitt på en konferanse i København. Da fikk jeg boken “Kirkes væv: opstadvævens historie og nutidige brug” stukket til meg av forfatteren selv. Sånn litt bryskt mumlet hun noe alla “ ta denne, så skjønner du varptynget vev bedre”, og forsvant. I det øyeblikket tolket jo jeg det som at mitt første foredrag på en internasjonal konferanse hadde vært skikkelig elendig, men i ettertid ser jeg at det nok handlet om hennes usikkerhet. Fram til da hadde min hovedkilde til varptynget vev vært Marta Hoffmanns monumentale The Warp-weighted Loom. Studies in the history and technology of an ancient implement. Begge bøker diskuterer jernalderens vev og trekker fram avbildninger på de tegneserieaktige greske vasene fra sen bronsealder. Men Kirkes væv er en mer sjarmerende og hjelpsom bok, og har blitt et kjært klenodium. Dessverre fikk jeg aldri takket forfatteren skikkelig.

 

Tittelen er også grunnen til at jeg forbinder Kirke så sterkt med vevkunsten. Hun er jo en mangfoldig persona, i nyere tid mest kjent som trollkvinne og forførerske. Kort forklart, så er det flere greske og romerske vaser hvor det avbildes veving, og i de fleste tilfeller dreier det seg om varptynget vev. Krukkene avbilder ofte kjente historier, og i god tegneserieånd har de ulike karakterene fått sine attributter, sine kjennetegn. Men veven er litt vanskelig, for alle kvinner vevde. Hvertfall alle kvinner det var noe tæl i. Veven i historiene er ofte symbol på en karakters kvinnelige egenskaper; vakre, kløktige og mektige kvinner vever (eller som Penelope, har mange tjenestepiker som de instruerer i godt vevhåndverk).

 

 

Bare i Odyssèen er det tre kvinner som introduseres sammen med veven sin (fire, om vi regner med Helena, som vever i Illiaden, den mindre kjente prequelen til Odyssèen). Odysèen forholder seg til Illiaden, på samme måte som Hobbiten forholder seg til Ringenes Herre. Da jeg leste Odysèen første gang, var selvsagt planen min å lese meg gjennom alle de klassiske verkene i verdenslitteraturen. Jeg kom aldri gjennom Illiaden, den er ganske irriterende.

I Homers verden fungerer de kvinnelige figurene som pynt rundt de mannlige heltenes heltedåder. De er enten utfordringer og hindringer, eller utsmykning og erobring. Derfor har jeg lenge gledet meg til å lese Emily Wilsons oversettelse. Det viser seg nemlig (selvsagt) at alle moderne oversettelser har vært tolket gjennom brilleglass av viktoriansk sømmelighet og patriarkatets nedlatende kvinnesyn. Filmatiseringen av Odysèen er ute, og jeg leter desperat etter en måte å få sett den sammen med mannen (barnevakt i beste leggetid er fortsatt ikke enkelt). Wilsons oversettelse, hvor forutinntatte kjønnsholdninger er lagt til side i undersøkelsen av originalteksten, ligger visstnok til grunn for filmatiseringen. At en feministisk oversettelse av et 2700 år gammelt diktverk topper bestselgerlister er ganske tøft.

Men for å ta en kort oppsummering av veverskene i Odyssèen: Penelope. Kalypso. Kirke. Odyssevs er ute i krigen, og tar en omvei hjem. Penelope er dronning av Ithaka. Hun holder stand der, alene i 20 år, med sønnen og svigerfaren. Mens mannen er på dannelsesreise drifter hun hjem og gård. Problemet er at i gresk bronsealder kunne ikke kvinner bare være Dronning sånn helt på egenhånd. Over hundre friere har inntatt huset hennes, og maser på at hun skal velge en av dem, utnytter slavinnene hennes seksuelt, og spiser henne dessuten ut av huset.

 

Men Penelope eier veven på de greske vasene fordi hun bruker den som et våpen. Etter at svigerfaren er død skal hun veve et likklede til ham, og lover å utpeke en ny mann etter at veven er ferdig. Det vil hun jo selvsagt ikke, hun har nok mer makt som enke, og det er tryggere for sønnen hennes å ikke ha en maktsyk stefar å dras med. Hun trekkes fram som den trofaste kvinnen, men jeg tror mest hun bare ville være sin egen dronning. Trikset hennes er hvertfall at hun rekker opp det hun har vevd om kvelden. Vever om dagen, og rekker opp om natten, i tre år, til en av slavejentene sladrer. Homer beskriver det med et eget verb: hun vevde et bedrag.

Kalypso, gudinnen som tilbyr Odyssevs udødelighet, blir også beskrevet gjennom veven sin. Hennes vev viser rikdom og gudommelighet; hun vever med en gylden skyttel. Når han kommer til Kalypsos øy, hører han sangen hennes, og finner henne ved veven, med gullskyttelen (hun har også veldig pent flettet hår, siden hår er det mest sexy ved kvinner i greske epos). Så vidt jeg har forstått har ikke Kalypso fått noen attributt, hun er den minst minneverdige av de tre veverskene vi blir kjent med i Odysèen. Men det som er interessant er jo hvordan det å synge og veve ser ut til å høre sammen, og hvordan det brukes til å vise at her har vi en veldig bra dame (men ikke så bra som Pennelope, så Odyssevs vil hjem). Vevsangene er tapt, men her har vi helt sikkert et spor etter en kvinnelig kulturtradisjon i gresk bronsealder.

Kirke synger også, og hun er en kvinne som vet å verne om arbeidsroen sin. I P. Østbyes norske oversettelse finner vi følgende: “Utenfor inngangen stod de en stund og hørte fra hallen Kirke, den hårfagre nymfe, som sang med sin deilige stemme, medens hun virket på veven et stort, uforgjengelig teppe, yndig og fint, et tøy som gudinner alene kan veve”. Kirke synger og vever på en udødelig vev. Kanskje er vevsangen hennes magisk? Kanskje gir det henne vevrytme, eller er en overlevering av et vevmønster eller lærehistorier overlevert fra eldre kvinner? Det høres hvertfall ut som hun har det fint i eget selskap. Likevel synes gutta fra skuta til Odyssevs at det er lurt å rope på henne og forstyrre henne i den gode arbeidsflyten. Enden på visa er at hun skjenker dem, og rører dem med staven sin og forvandler dem alle om til svin og stenger dem inne i svinebingen. Kirkes attributter er derfor staven og begeret. Men innimellom får hun en vev i tillegg. Og menn med svinehoder.

Her er forresten en fantastisk sang om Kirke;

Bildene på krukkene viser tydelig at hun vever på en oppstadvev. Renningen henger loddrett, strukket av vevlodd i leire eller stein. Hun sitter ikke. Hun står, og beveger seg sidelengs langs veven, og hun slår innslaget oppover. Homer er ikke poetisk her, han beskriver en kroppsbevegelse han regner med at alle kjenner igjen, fordi alle kvinner gjorde det, hele tiden, i hvert eneste hus. Gudinnen de senere skulle gjøre til heks, blir introdusert stående ved veven, midt i en arbeidsdag.

 

Det hører med til historien at Kirke elsker dyr, hun steller godt for de nye griseguttene sine, og hjemmet hennes er omgitt av løver og ulver som adlyder henne. Ifølge Plutark foretrakk en av mennene å være gris og ville ikke forvandles tilbake. Også i romersk tradisjon forvandler hun menn til trivelige dyr, i dette tilfellet kong Picus, som blir til en hakkespett i Ovids Metamorfoser. Selv om Kirke av ettertiden har blitt gjort til trollkvinne, så er hun av gudeslekt; mennene i de greske eposene med samme type avstamming betegnes som helter og halvguder. Hun er datter av solguden Helios og okeaniden Perse. Søsteren heter Pasifaë og blir mor til Minotauren. Broren heter Aietes og sitter som konge i Kolchis, og hans datter er Medea. Hun er altså tante til både Medea og Minotauren. De store greske trolldomsskikkelsene er egentlig familien til solguden.

 

Kirke beskrives som «en fryktelig gudinne med menneskelig stemme», og «kyndig i mange urter». Kirke har fått personifisere den dyriske lysten som gjør menn til dyr. Patriarkatet har en lang tradisjon for å skylde på kvinner for menns udugelighet. Komparative religionsforskere har sammenlignet trekk ved Kirke med mesopotamiske Ishtar (Innanna, Astarte). Kirke bør altså regnes som gudinne heller enn nymfe eller heks. Uansett bør hun hvertfall regnes som en gresk heltinne.

 

Det er på grunn av Kirke at Odyssevs i det hele tatt finner veien hjem. Hun viser hvor mektig hun er, og så viser hun seg som en venn og veileder. Hun er vis, men farlig, tiltrekkende og selvstendig. Og i motsetning til de dødelige kvinnene fanget i gresk bronsealders machokultur, så regjerer hun i eget navn og har makt over mennene som trer inn i hennes rike. Hun klarer seg selv, tilbyr hjelp, og opptrer som reiseguide til Odyssevs «heltereise». Sett opp mot hvilke muligheter kvinner i Homers samtid hadde er hun en veldig interessant, selvstendig kvinne. Hun sitter ikke og venter, hun lengter ikke, hun tar saken i egne hender. Jeg tipper også hun vever fordi hun liker å veve, hun skaper kunst for kunstens skyld, ikke for å imponere eller fylle et behov. Jeg ser for meg at hun vever et uovertruffent vakkert og deilig pledd, som leopardene hennes kan ligge og kose seg på..

De fleste av oss som har en vev, er nok mer som Penelope. Vi vever pliktoppfyllende. Vi vever det som er fornuftig, det vi får respekt for, vi følger et fastlagt mønster. Og så tar vi det opp igjen om natten, fordi kanten ble ujevn, det ble ikke bra nok, skyttelen hoppet over en tråd. Vi kaller det kvalitetssans, men egentlig er det frykten for å ikke være bra nok. For Penelope var det strategi, men hun hadde i det minste et kongerike å redde. Jeg tror aldri Kirke rekket opp noe..

Hun sto ved veven sin i et hus fullt av dyr hun selv hadde forvandlet, og sang mens hun arbeidet. Hun ba ikke om lov. Hun ventet ikke på at noen skulle komme hjem. Hun lot seg ikke avbryte. Hun laget noe nytt av det som allerede fantes, og hun gjorde det hun hadde lyst til. Jeg har lyst til å være en Kirke.

Kanskje har du også en Kirke i deg? Det er mange slags måter å være seg selv ved veven. Vi har alle ulike liv, muligheter, drømmer, og det finnes en måte å skape kunst for alle som kjenner det brenner. Her er en liten uhøytidelig test jeg har laget, for de som vil finne sin indre veverske. Tekstilmagi.no

 

Det er jo slett ikke alle som vil veve, da. Det er faktisk ganske så få som vever i Norge i dag. Og de fleste er i pensjonsalder. Er ikke det litt underlig; vi har gått fra at vev var allekvinnseie, til noe nesten ingen gjør. Det har jeg lyst til å endre på. For jeg innså plutselig at jeg er den som må lage det vevkurset jeg skulle ønske fantes. Og jeg må gjøre det nå, mens det fortsatt er mange billige vever til salgs på finn. Om noen år er både redskap og kunnskap borte.

Tekstilmagi er et helt annerledes vevkurs. Jeg vil begynne med visjon og kreativitet, gjøre det å veve til en opplevelse for hode, hjerte og hender. Dessuten trengte jeg en unnskyldning for å lage forelesninger om tekstilhistoriske spor av magi og ritual. Det blir et skikkelig nerdete kurs. Men også et dyptpløyende håndverkskurs, hvor du faktisk lærer å veve så bra at du blir trygg på prosessen. Målet mitt er egentlig å redde vevhåndverket gjennom deg. Å få deg til å brenne for å veve, for din egen skyld, fordi du kan lage hva du vil i din vev.

Om du ikke vil veve, så tips gjerne noen du kjenner om vevkurset. Det er ingen andre som har laget noe slikt som dette i Norge før, så hjelp meg gjerne å få det ut til de rette veverne. Kjenner du noen som har en vevdrøm, så send dem til meg.

Eller kom og vev din egen vevdrøm.

Hilsen Sunniva Wilberg Halvorsen / Villvev

Vil du lese mer som dette? Gi meg epostadressen din, så får du vite når jeg legger ut nye blogtekster.